Blogginnlegg: Dysleksi
Kort sammenfatning av innholdet:
Dagens forelesning om dysleksi har vært holdt av generalsekretæren i dysleksiforbundet, Marianne Grønner. Vi ble fortalt hva dysleksi er og hvilke fremgangs måter for å forhindre at de enkelte elevene skal falle alt for langt bak.
Dysleksi er en spesiell form for lese- og skrivevansker som er forbundet med en svbikt i det fonologiske systemet. Selve ordet dysleksi er sammensatt av ordene ”dys” og ”lexia” og betyr rett oversatt ”vansker med ord”. Dysleksi rammer uavhengig av evnenivå.
Marianne fortalte at det betyr da at selv om man har dysleksi, så kan man være kjempe flink i Matematikk eller andre praktiske fag. Men mange symptomer som de fleste dyslektikere har er ikke konstante og sier noe om alle dyslektikere. For dysleksi har i bare med det fonologiske systemet å gjøre, men mange får tilleggs symptomer med dysleksien. Som for eksempel finmotorikken, grupperinger osv uten at det har noen spesiell sammenheng med dyslektikere generelt.
De fleste dyslektikere har problemer med å få med seg opp til flere beskjeder eller lignende på samme tid. Derfor anbefalte ho oss om å gjenta viktige ting flere ganger, la andre elever som liker å formidle fortelle det videre samt notere det på et papir eller lignende. Et annet tips vi fikk når vi skal innlede en time var at vi kunne og burde skrive på tavlen før timen startet hva som elevene skulle gå igjennom. På den måten hadde de dyslektiske barna oversikt over hva som skulle skje den dagen.
Ho fortalte i tillegg om dysleksivennlige skoler. Det er skoler som hadde som spesialitet å ligge til rette tilpasset undervisning for elever som har dysleksi. Marianne kom med et ønske om å ”svanestemple” skoler slik at foreldre med dyslektiske barn ve hvor det er bra for barnet sitt å gå. Skoler som blir dysleksiskoler, må ha konkrete planer lag til rette for disse elevene som sliter med dysleksi.
Utenom det så snakket Marianne en del om hvordan tingene ble gjort i England og om progresjonen en del norske dyslektikere fikk av å være der borte og følge ett opplegg i en uke.
Hva var spesielt viktig og hvorfor?
Jeg syntes egentlig at det meste var viktig i denne forelesningen. For foreldre eller personer som kjenner en dyslektiker personlig så var det nok noe konkret som de syntes var interessant. Men for meg så var alt like viktig. Dette fordi mange av tipsene som Marianne kom med som kunne hjelpe elever med dysleksi er opplegg som egentlig passer i aller former for klasser selv om elevene ikke har dysleksi. Så det å få de fleste skoler til å bli ”svanestemplet” skal og bør ikke være så altfor vanskelig å iverksettes.
Hva vil jeg gå videre med?
Jeg ønsker å se mer på de forksjellige fremgangsmåtene som Marianne snakket om som skulle gjøre det lettere for elever med dysleksi å følge med. Da tenker jeg på de oppleggene som kan fungere for alle i en klasse uansett hva slags symptomer de har. Punktene som Marianne mente var for en dysleksi vennlig lærer. Ved å tilegne meg disse egenskapene, så vil det blir lettere for dyslektikerne å få med seg samt de som ikke har dysleksi vil få det med seg.
