Kort innlegg fra timen:
Denne pedagogikktimen så hadde vi om temaet den inkluderende skole og tverrfaglig samarbeid. Vi hadde besøk av Astrid fra PP tjenesten i Fredrikstad.
Ho startet å snakke om sønnen sin som hette Theodor. Etter at Theodor fikk en alvorlig diagnose(celebral parese), så forandret hverdagen for foreldrene seg. Det kom et stort hjelpeapparat som da tok opp den tiden som var vanlig familietid. Så da var det ut og reise på sykehus, og andre hjelpere. Man fikk for mye oppmerksomhet og ville egentlig bare ha fred og ro rundt seg selv. Kjempe apparat, men med mye utfordring.
Stabilitet i barnehagene er viktig. Ho ønsker å normalisere hverdagen til familien, men det var vanskelig. Foreldre med barn som blir avhegnig av alle disse instansene får problemer med fritiden sin osv.
Ho mente det var viktig å la barnet føle at han har venner. Da gjorde foreldrene mye for å få ungene skulle komme for å være med Theodor. Interesseområdet som sier hvor barnet skal være. Theodor fikk hjelp for å ha sosial tilknytting til sport når han blir eldre. Med mer helseinstanser, så kan det være bra, men det kan også være med på ødelegge den sosiale tilknyttingen som er nødvendig for å få et verdig liv.
Normalisering er viktig og rom for deltagelse. Vær bevisst når barnet skal ut av den arenaen som barnet skal vøre inkludert i. Hva vil det si å ha venner? Det er mye å gruble over for at Theodor skulle få seg venner. Theodor ville ikke få slike venner som vi vanlige personer har. Utfordring å finne de barn som er villige til å være med et spesial barn.
Videre så snakket ho om hvordan vi som kommende lærere skal kunne gå frem om vi møter elever i en klasse som har symptomer utenom det vanlige. Da måtte vi gå gjennom skolen og ha faste dialoger med foreldrene som det gjaldt osv. Før vi eventuelt gjorde noe før noe var bevisst og uten samtykke fra skolen og foreldre.
Hva var spesielt viktig og hvorfor?
Jeg syntes at det var veldig viktig og interessant å få vite om hvordan man skal gå frem når man møter et barn som har symptomer av noe. Det var veldig viktig syntes jeg fordi løpet av vår fremtid som lærere så er sjansene stor for å møte barn som har en spesiell diagnose, eller så kommer vi til å møte elever som enda ikke har fått diagnosen, men som vi som lærere må ta tak i. Ellers var det meste interessant på langsikt. Enten man jobber i skole, eller blir foreldre selv, så kan man møte barn som har en spesiell diagnose.
Hva vil jeg gå videre med?
Vanskelig å sitte fingeren ned på hva jeg ønsker å gå videre med. Dette fordi at dette er noe jeg ikke har hatt noe konkret møte med denne problemstillingen enda. Men tankene ligger i bakhodet, så når problemstillingen dukker opp i fremtidige møter i enten praksis eller jobb, så vil jeg nok ha møte med det. Det som jeg syntes var spesielt viktig i avsnittet over er nok det som jeg har mest tenkt å huske på når jeg i fremtiden kommer i arbeide.
